Å være mamma til et spesielt barn...

Når man er så heldig å få bli forelder, har man egentlig ikke noe peiling på hva man begir seg ut på. Selv om man har flere barn fra før.
Man har ingen sikkerhet og ingen garanti.
Man går på ultralyd og håper man får gode beskjeder og at hjertet, hjernen og organer er friske, og er det positive svar, så jubler man. Da kan man bare glede seg. Planlegge.

Men mange ting kan man ikke se på ultralyd. Kanskje ikke man ser det før barnet er endel år. Man kan ikke vite hvilke utfordringer barnet vil få i barndommen og videre i livet.

Man møter de evt. utfordringene på strak arm, elsker barna sine på godt og vondt, gjør det beste man kan for dem.
Men er det lov å si at man er drittlei alt i blant?
Jeg håper på ja.

Av og til kjenner jeg at jeg har lyst å løpe ut på nærmeste fjelltopp og skrike høyt at jeg ikke orker mer, at jeg vil være alene i 5 uker minst... at jeg bare skulle ønske at barnet mitt bare var "normal" som "alle andre unger".
Jeg vet det høres egoistisk ut, at det høres ut som jeg ikke godtar eller elsker barnet mitt nok, men det vet jeg at jeg gjør... Jeg ville jo aldri ønsket noe andre barn enn de jeg har fått tildelt.

Personlig tror jeg at det beste man kan gi sine barn er en solid dose forståelse, omsorg og absolutt ubetinget kjærlighet. No matter what. Og det er på en måte vår livsfilosofi. Det er slik jeg må leve, og det er slik jeg prøver å lære barna mine. Jeg prøver virkelig å skille mellom handling/oppførsel og personlighet. Hva annet kan man gjøre?

Jeg blir så trist av å se alle barna som leker sammen ute i timesvis, blir skitten, glade og god-slitne, og vet at hjemme hos oss sitter mitt eget barn og nekter å gå ut. Som en Viggo venneløs...

Han har selvsagt gode dager, hvor alt bare er nesten roserødt og deilig, og jeg setter så innmari pris på de dagene, husker de lenge lenge lenge... <3
Men på de dagene hvor alt er vanskelig, og jeg føler det henger en stor sort sky over huset vårt, de er det tyngste... Og jeg kjenner på vonde tanker.
Tanker hvor jeg ønsker at ting var annerledes. Tenker på hvor dårlig mamma jeg er som har slike tanker og så baller det på seg.


Det er bare så vanskelig å skulle være så fryktelig forståelsesfull og tålmodig hele forbaska tiden.
Og nå, femte uken uti sommerferien, hvor vi har badet, gått tur, vært i byen, fisket, kjørt båt, bakt, laget mat, lekt, bygd lego, sovet i telt, fanget krabber osv, osv osv...
Jeg er så inn i hampen sliten.

Sliten av å være bestevenn (fordi han ikke har særlig med venner), sliten av å være buffer og klagemur(fordi han er trist og lei og sint og fortvilet over alle livets grublerier og vanskeligheter), sliten av å være tålmodig (når han får et av sine hyleanfall fordi det kommer en veps, på vei til butikken eller hvor nå enn vi skal) sliten av å skjerme han for alle sanseinntrykk som plager han, sliten av å være positiv når han er forferdelig negativ, fordi han har enormt mange dårlige erfaringer i "ryggsekken", sliten av å prøve å få han ut for å leke, da jeg ser det er bra for han, men han nekter... han "låser seg inne" på rommet... sliten av å måtte unnskylde for hans oppførsel i offentligheten... fordi han er så åpenlys og høylytt i følelsene sine...  og i og med at man ikke kan SE på han at han har   en tilstand, så tenker man sitt når man ser en så voldsom reaksjon i offentligheten.

Ofte er det det som er vanskeligst. Å takle andres kritiske blikk.


Jeg er sliten.... Sommerferie liksom... Skal bli en fryd å komme i gang med hverdag igjen.. ;)

På tirsdag skal jeg begynne i ny jobb og jeg gleder meg veldig masse. Ny hverdag og nye utfordringer hvor jeg kan få være meg selv, bruke profesjonen min, utdanningen min... og ikke minst... være en annen enn kun "mamma".